"Jeg vil bare si at vi må ikke oppføre oss som kaniner og tro blindt på legene. Her holder jeg for eksempel på å lese en bok." Han løftet en oppslått bok av stort format opp fra vinduskarmen. Patalogisk anatomi, lærebok for høyskoler av Abrikosov og Strjukov.
Der står det at forholdet mellom svulster og sentranerve-systemet ennå er svært lite utforsket. Men det er et merkelig forhold. Det står rett og slett at: - han fant den riktige linjen om at det er sjelden, men man har faktisk tilfelle av at sykdommen helbreder seg selv, "hører dere hva som står skrevet? Ikke delvis, men fullstendig helbredelse."
Det gikk en bevegelse gjennom salen. Håpet om helbredelsde hadde fløyet ut av den store, åpne boken som en regnbuefarget sommerfugl de alle kunne se, og hver enkelt stakk fram panne og kinn så den kunne gi dem en helbredende berøring når den fløy forbi. Helbreder seg selv.
Kostoglotov la boken til side og slo ut med hendene. Benet holdt han fremdeles som gitar. "Det vil si plutselig og uten grunn begynner svulsten å bevege seg i motsatt retning. Den blir mindre, løser seg opp, og til slutt er det ikke mere igjen av den."
Alle tidde, satt og gapte av eventyret. Tenk om en svulst, deres egen svulst, den altødeleggende svulsten som hadde snudd opp ned på livet deres, plutselig kunne forsvinne, tørke ut og dø av seg selv? Alle tidde, holdt ansiktet fram mot sommerfuglen. Bara Poddujev knirket dyster med sengen og hvisket hest med et håpløst eg egensindig uttrykk i ansiktet. "For at noe slikt kan skje, må man vel ha ren samvitighet."
Takk for oppmerksomheten
Arne Kristian
Tilbake til hovedsiden
